Det var mens jeg satt på do her om dagen at den nye vennen min dukket opp. Det var en edderkopp med et ekstra ben. Jeg visste ikke om den faktisk hadde et ekstra ben, eller om den bare manglet et på den andre siden av kroppen, men uansett virket den veldig ukomfortabel med selvbildet sitt, kroppen sin og livet generelt der den slepte sin uproposjonerte, vesle edderkropp over baderomsflisene.

Det var tydelig at den var interessert i å stifte beskjentskap med meg, for den krelte i retning storetåen min. Jeg kremtet indignert, for jeg ønsket ikke å ha en tilsynelatende skrøpelig og, unnskyld at jeg sier det, relativt avstøtende edderkopp i kontakt med tåen min. Kanskje var den i såpass dårlig fysisk stand at den ville dø i kollisjonen, selv om farten riktignok ikke var mye å skryte av. Jeg likte ikke tanken på å være medskyldig i noe som i verste fall kunne tenkes å være et selvmordsangrep, selv om mutant-edderkoppen så for uskyldig ut til å ha slike baktanker. Ved nærmere ettertanke tror jeg såvisst ikke den forsøkte å drepe meg med krelingen sin. Antageligvis hadde den nok bare ingen venner, så ufyselig i sin fremtoning som den var. En ekstra fot står neppe høyt i kurs blant kvinnelige edderkopper. Jeg må innrømme at jeg ikke følte meg spesielt tiltrukket av den stakkars skapningen selv, så jeg blåste litt på den for å vise hvem som hadde størst lungekapasitet her. Den stoppet opp og krøllet bedrøvelig på mutantfoten sin.

Neste dag lå den på nøyaktig samme sted som jeg hadde forlatt den kvelden før, men nå lå den på ryggen. Den var visst død. Jeg blåste litt mer på den, først bort til den ene veggen for å se om jeg var i stand til å blåse den oppover veggen, men så husket jeg på at jeg faktisk trivdes best med å ha edderkoppen på bakkenivå. Jeg hater jo når døde mutantedderkopper flyr rundt på badet mitt. Så jeg gav den god blåsefart bort til dusjen, hvor den forsvant ned i sluket og ble borte i mørket.

Dersom en illsint zombiemutantedderkopp en dag kravler opp av dusjsluket mitt vil dere bli oppdatert.

GØY MED TALL

Visste du at...

–Det er 365 dager i et år?

–De aller fleste mennesker har 5 fingre på hver hånd?

Dette hendte i sommer.
Jeg bodde i hytten på Skjernøya som min farfar i sin tid reiste med egne never, og det var en rolig tid. Jeg leste og så på havet og sånn.

Denne ene dagen var derfor et kjærkomment kick i de døsige livene til øyas 300 innbyggerne og sommerturister. På den årlige skjernøydagen samles hele øyfolket til storslått kalas med auksjon, loppemarked, og en sjanse til å få slått av et aldri så lite drøs med dem som bor på andre siden av øya, altså utenfor gåstolens noe begrensede rekkevidde, over en tår kaffe og gjerne en deilig, overpriset kakebit. Så, det sier seg jo selv at jeg hadde sett like mye frem til denne dagen som resten av ur-mandalittene som satt parkert tilsynelatende vilkårlig i campingstoler rundt omkring mens de skvaldret med hverandre så kaffen skalv i pappkrusene. Jeg manøvrerte meg dyktig mellom alle stolene mens jeg prøvde å få et glimt av salgsbordene for å titte på gjenstandene folk ønsket å kvitte seg med. Dette er imidlertid ikke lett når alle oldemødrene som ennå har gangens gave tilsynelatende prøver å bruke den opp. Helt seriøst, det virket som om alle over 60 i hele Mandal hadde ligget i dvale hele året kun for å mobilisere all sin styrke på denne ene dagen, til jublende kaffeslurping fra dem som var så uheldige å ha havnet i en klappstol og dermed ikke kunne delta på handlegalskapen. Tilstanden var utvilsomt psycho. Etter å ha kikket på iltre, prutende rygger og bakender i et par kvarter uten å slippe så mye som i nærheten av de gamle servicene og lampene som var igjen, var jeg i ferd med å bukke under for fornuften. Jeg skulle til å forlate kaklehelvettet da jeg fikk øye på dem. De absolutt råeste solbrillene jeg noen gang hadde sett. De var store, med brunt glass og oransj, lakkert metallinnfatning, sannsynligvis produsert en gang i midten av forrige århundre. Om jeg bare hadde hatt dem! Da ville jeg garantert blitt den tøffeste i gata! Desverre satt de på nesa til en herre som var rundt en milliard år gammel.
Så jeg gikk tilbake til hytta og leste donald.

Ting jeg mislikte i større eller mindre grad mellom 6. og 8. klasse:

Mobiltelefon
Synkrondans
Kino
Dress

Jeg tenkte på dette da jeg var og løp i dag. Sykt rar jeg var da jeg var liten egentlig. Jeg mener, dress kan jo forstås, og synkrondans er forsåvidt absolutt ikke feil å beholde på listen den dag i dag, men mobiltelefon og kino? Det hendte ofte at jeg tok følge med venner helt ned til kinoen for så å bare snu og gå hjem mens de koste seg med film og popcorn. Og alt på grunn av at hovedpersonen i en bok jeg hadde lest var motstander av denslags. Lol.

Når det gjelder dress-issuesene, så var det ikke selve ukomforten jeg var motstander av– jeg tror generelt sett jeg synes tanken på hvordan noen en gang i tiden bare bestemte at dette plagget er dritfint og at absolutt alle skulle bruke det ved høytidelige anledninger så man kunne føle seg fin og alvorlig, var litt teit. Hva som er fint og ikke fint er da absolutt en subjektiv sak, og det at et så simpelt plagg som ei svart jakke med matchende bukse automatisk skal få alle til å føle seg så guddommelig høytidelige, følte jeg rett og slett bare var litt hemma.

Ja, jeg var en temmelig forfengelig unge, men når jeg skulle pynte meg, gikk jeg nå med de klærne jeg selv synes var pene. Pluss 'Nei til dress og andre ultraformaliteter'-buttonen min, som jeg lagde i sløyden.

Og hvorfor jeg ikke likte mobiltelefon– det får vi ta en annen gang.

Har du smakt langtidsholdbar melk noen gang?
Det er vilt godt. På Tou bruker vi langtidsholdbar lett- og helmelk som står i store stabler på det lille kjølerommet vårt der, og når jeg engang iblant føler at jeg har slurpet meg tilfreds på alskens gratis kaffe jeg måtte finne på å lage (et innfall jeg merkelig nok får stadig vekk), pleier jeg å ta et glass av husets melk, som stort sett utvikler seg til å bli et par. Jeg kunne lett ha drukket en hel liter av den melka der altså, skal jeg si deg. Bare kastet hodet bakover og bare latt mjølka fosse ned så det riktig buldret inni der, det hadde jeg lett gjort! Så lett! Så lett som en dryppende tom melkekartong hadde jeg gjort det! For smaker det som melk? Nei, det smaker søren ikke som vanlig teit melk! Det smaker digg og lykke. Litt som vanilje og noe kokos eller nøtte-aktig. Eller litt som varm skog, nyslått plen og frisk kald dyne liksom, sånn smaker det.
Lett jeg hadde pøst en liter av den melka ned i kjeften hvis jeg hadde en liter til overs.

Men jeg veit ikke jeg ass. Jeg er jo tradisjonelt sett slettes ikke noe melkemenneske. Og det er jo ikke greit å vite hva dem har putta nedi, for at den skal holde seg så lenge liksom.

Jeg digger hvordan den smygende trenden (fortrinnsvis i USA) for logo og emballasjedesign dreier seg om å snu seg om og rusle tilbake et par tiår- dog ikke nødvendigvis i den forstand at man igjen skal frem med 70-talls-paletten (med tilhørende sirkler, streker og 'swoosher'), men mer sånn, tilbake til start liksom. Helt tilbake.

Så, som designfreaken jeg til tider tar meg selv i å være, kan jeg ikke annet enn å applaudere Ritz-kjeks-fabrikkens vågale valg ved å i sommer stappe sin smakfulle kjeks oppi denne sykt fine boksen:


Dersom du er som meg, og ikke alltid husker å ha med deg den portable oversikten over aktuelle kjeksemballasjer på markedet på innerlomma; her er det gamle (nye) designet:

(Begge bilder er fra http://www.idsgn.org)

Så, selv om denne kun vil være å finne i USA, i bestemte butikker, og bare i sommer, ser jeg likevel temmelig lyst på tilværelsen. Når både Pepsi, Oreo, basketball-laget The Philadelphia 76ers, samt en del frokostblandingmerker for tiden er med på mye av den samme tankegangen (desverre er mesteparten av disse også med meget begrenset tilgang) håper jeg inderlig det er et tegn om at designverdenen snart vil kunne lettes for iallefall et par outlines og i det minste en liten neve gradients. Det er så sykt alt jeg ber om.

Sånn ellers: Jeg kom nylig hjem fra Mandal og det, og på søndag skal jeg begynne opplæringen min på Tou Scene. Hei, sykt rart! Jeg skal jobbe på Tou Scene, ja det er ganske rart altså! Da må du komme og få kaffe!